David Johansen er en mann som har gjort en karriere ut av å ta på seg forskjellige former. Selv om han først fant berømmelse som frontmann for det legendariske New York glam/punk-bandet kjent som New York Dolls, skapte han senere en solokarriere under sitt eget navn, hvoretter han startet en ny fase ved å adoptere dekselet som lounge-øgle. Buster Poindexter. Ikke lenge etter det begynte Johansen av og til å sette musikken til side til fordel for å fremme skuespillerkarrieren, og dukket opp i slike filmer som Let It Ride med Richard Dreyfuss og – kanskje mest spesielt – Scrooged med Bill Murray.
Like før pandemien startet i 2000, vendte Johansen tilbake til rollen som Buster Poindexter og gjorde noen live-show i New York City. En av disse programmene ble filmet av regissørene Martin Scorsese og David Tedeschi, hvoretter de inkorporerte intervjuer og arkivopptak for å fortelle den lange og svingete historien om Johansens musikalske karriere. Sluttresultatet, Personality Crisis: One Night Only, debuterer på Showtime denne uken, og Johansen var snill nok til å trykk litt for å hjelpe til med reklamearbeidet for filmen.
Selv om den var på trykk, fant Johansens samtale med Decider sted på Zoom, og det begynte med at han dobbeltsjekket at vi ikke ville bli det. legger ut videoen. (“Jeg rullet akkurat ut av sengen!”) Øyeblikk senere erkjente han imidlertid at hans forrige intervju ble gjort uten at noen av partene var med i kameraet, så da han så hvem han snakket med denne gangen, bestemte han seg:”Dette er hyggelig !”Unødvendig å si at følelsen var gjensidig.
BESLUTNING: Sist gang jeg faktisk så deg var da du åpnet for Morrissey under hans show i 2004 på Apollo Theatre.
DAVID JOHANSEN: Å, ja? [Ler.] Jeg sang”Mecca”[av Gene Pitney]. Det er mitt minne om det. Og det hadde jeg aldri sunget før. Jeg sa,”Wow, dette er en flott plate!”Jeg pleide å spille det på radio, og jeg tenkte:”Jeg skal synge den sangen!”Det var veldig gøy. Vi hadde bare satt sammen det bandet. Jeg hadde egentlig ikke et band på det tidspunktet. Jeg tror jeg gjorde noe annet. Jeg husker ikke engang!
Vel, det var et flott show som ble enda mer minneverdig av det faktum at det også var min kones bursdag den kvelden. Det var litt av en gave.
Å, flott!
Så jeg kunne se en screener av Personlighetskrise, og jeg elsket det. Når krysset du og Martin Scorsese vei for første gang? Fordi jeg har lest sitatet hans om hvordan han faktisk var en fan av New York Dolls, som var nyheter for meg.
Jeg husker ikke engang når. En gang på 70-tallet.
Har han henvendt seg personlig til deg om å gjøre denne dokumentaren?
Nei, han kommer til mange av mine show i alle mine forskjellige inkarnasjoner, og vi var å gjøre dette løpet på Carlyle, og Mara – min kone – og meg selv, vi ønsket å fortsette å gjøre det når de to ukene var over fordi vi hadde det så gøy. Og den var en hit, så vi tenkte på å ta den med på kino, kanskje et lite teater utenfor Broadway eller noe, og kjøre den så lenge markedet tåler, for å si det sånn. Så hun ringte alle vennene våre som var i teatret, som Harvey Fierstein og sånne mennesker.
Så hun ringte Marty, og Marty kom, og han sa: «Å, jeg vet ingenting om teateret. Jeg sovner på teateret! Det jeg vil gjøre er å filme det.”Så til slutt filmet vi det. Og det var slik det startet, og…jeg vet ikke engang hva de gjorde. De filmet en film. [Ler.] Og etter konserten var jobben min stort sett over, vet du? Og så fikk David Tedeschi og Marty og deres ansatte og Mara alle disse arkivopptakene, de visste hvem som hadde det, og det og det og det andre. Så de satt sammen alt dette.
Jeg hadde egentlig ikke så mye med det å gjøre, for jeg visste at hvis jeg begynte å sette meg inn i det, ville jeg definitivt knulle det. [Ler.] Så jeg holdt meg på en måte tilbake og lot dem gjøre sitt. For jeg visste at det kom til å bli bra.
Kjørte de noen av arkivopptakene forbi deg for å se om du godkjente eller ikke godkjente? >
Nei.
Da du satt sammen settlisten for kabaretshowene dine, prøvde du bare å blande ting fra hele karrieren?
Så vi prøvde en haug med sanger og så begrenset det på en måte til de sangene. Vi gjorde noen flere sanger i showet som de, bare på grunn av tid, ikke brukte. Men Brian Koonin, som er bandlederen min og arrangerer mange av sangene, han satte sammen arrangementer for mange av de sangene som passet for det rommet. Du vet, det er på et hotell. Du vil ikke blåse taket av stedet. [Ler.] Dessuten ville vi at det skulle høres bra ut. Så det var slik vi egentlig valgte sangene. For vi har mange sanger. Det er mange sanger vi kan lage. Men noen av sangene jeg har laget, spesielt i min ungdom, er veldig bøllete. Så det hadde ikke vært passende for det rommet.
Vel, jeg er glad du fant rom for «Personlighetskrise».
Ja, vel, du vet, det er liksom historien om livet mitt. [Ler.] Det avslutter liksom det hele!
Når det gjelder å lage de nye arrangementene, var det noen sanger du fant ikke egnet seg til den slags gjenoppfinnelse? «Trash» var for eksempel ikke med i settet.
Jeg skal fortelle deg at vi faktisk gjenoppfant den på den plata vi gjorde på Hawaii (‘Cause I Sez So). Vi gjorde en slags øyversjon av den.
Og jeg må si at sangen faktisk dukker opp via arkivopptakene. Forresten, jeg ble ekstremt underholdt av kommentarene dine om albatrossen som er «Hot Hot Hot».
Ja, ja. Vel, du vet, da jeg begynte på Tramps, skulle jeg gjøre fire uker. Fire mandager, faktisk, fordi de hadde gode opptredener der, som Big Joe Turner og alle disse flotte gamle bluesy-sangerne, som ville gjøre residens der, og det var et rom de hadde for dem å sove i ovenpå. Og de spilte for eksempel torsdag, fredag og lørdag, og resten av uken hadde de forskjellige ting på forskjellige kvelder. Onsdag var som en ska-fest, hvor de spilte ska-plater og du kunne danse. Slike ting. Og fordi det var i nabolaget mitt, pleide jeg å gå dit og henge, og jeg la merke til at på mandag var det mørkt på bakrommet. Så jeg tenkte:”Å, jeg kunne gjøre et show der og få noen av disse jump-blues-sangene ut av systemet mitt!”Jeg var så forelsket i den musikken på den tiden.
Så vi holdt på med det, og det var en trist ting, og det viste seg at vi begynte å spille i helgene. Det gikk kjempebra. Så dro jeg på ferie i Karibien og hørte den sangen, og jeg tenkte:”Å, dette er en bra sang!”Og på det tidspunktet begynte hornene å spille med oss – The Uptown Horns – og jeg hadde øret litt åpent for hornsanger, og jeg tenkte:”Dette kan bli en flott sang!”Så jeg kom tilbake og spilte det for gutta, og vi begynte å spille. Men det var liksom ikke hovedsaken vår. Jeg antar at det var en slags nyhet for oss. Vi var stort sett nyhet. Men da vi laget en plate, sa plateselskapet:”Å, du må legge ut denne som singel!”Og jeg var, som,”Ok, uansett.”Og så sitter du bare litt fast med det. Jeg kan ikke gå i et bryllup uten at de får meg til å reise meg og synge den sangen, vet du hva jeg sier?
Jeg er glad for at dokumentaren ble dedikert til Hal Wilner. Jeg elsket versjonen av «Castle in Spain» som du gjorde for Stay Awake-albumet hans.
Ja! Den økten var … [begynner å humre.] Vi dro om morgenen etter å ha spilt hele helgen. Det var en søndag morgen. Stemmen min ble skutt, hodet mitt banket, og jeg sa etter økten:”Jeg kommer tilbake og gjør denne vokalen igjen, ok?”Og Hal var, som,”NEI!”[ler.] Ok, det er rekorden din, mann! Så det var faktisk slik jeg hørtes ut.
Jeg ville spørre deg om et par av filmrollene dine. Hvordan likte du opplevelsen av å jobbe med Scrooged?
Å, det var himmelsk. Det var flott! Det var så bra. Jeg tenker fortsatt på det, fordi Bill [Murray] lærte meg så mye om musikkbransjen på den tiden. Ikke om skuespill i seg selv, men han pleide å gjøre ting som… Vi var i L.A., og han ville hjem til jul, og han snakket med fyren som var på Paramount, den som drev studioet på den tiden, og han er på telefonen med fyren og sier:”Ja, så du vet, jeg må komme meg til New York…”Og fyren sa:”Ok, du kan bruke firmaflyet vårt til å reise til New York.”Og Bill sier:”Ja, ok, jeg ringer deg tilbake,”og han legger på. Og jeg sa:”Vel, hvis du har jetflyet, kan jeg bli med deg, ikke sant? Du har god plass på den tingen.» Han sa:”Jeg tar ikke det jetflyet!”[Ler.] Han sier: «Når jeg ringer ham tilbake og sier: «Jeg tar ikke jetflyet», da skylder de meg!»
Har du en favorittfilm du har jobbet med gjennom årene som ikke fikk den kjærligheten du trodde den fortjente?
Nei, Jeg tror ikke det. Jeg mener, Let It Ride var en ganske bra film, syntes jeg. Det er morsomt, for i New York kjenner mange forskjellige mennesker meg for forskjellige ting. Jeg er bokstavelig talt fem personer i New York. Jeg kan sette meg i en taxi og fyren vil si:”La det ri!”Vanligvis når det er degenererte gamblere, er det det de tenker om meg fra. Det er mange forskjellige personas – ikke det at jeg tar på meg en persona – som folk kjenner meg som. Men nei, jeg har egentlig ingen favorittting.
Jeg vet når jeg gjorde Car 54, Where Are You, som var, eh, en slags karriere-selvmordsfilm… [ler.] Jeg snakket som fyren i TV-programmet, Joe E. Ross. Jeg ville sagt:”Åh! Ååå! Greit!”Jeg snakket sånn, og vi begynte å skyte filmen, og vi kom litt inn i den første dagen, og jeg sa til regissøren: «Skal jeg snakke sånn? Bør jeg kanalisere denne fyren?» Og han sier”Ja!”Så jeg bare holdt på med det. Men jeg tror det gikk folk litt på nervene etter en stund.
Jeg vet at vi må avslutte, men jeg ville bare nevne at jeg funnet din første film, Candy Mountain, på YouTube. Jeg lurte på hva, om noe, du husker om den opplevelsen.
Det var … Vel, du vet, jeg jobbet bare en dag med den filmen. Men de gutta var folk hvis kunst jeg respekterte mye, de to regissørene (Robert Frank og Rudy Wurlitzer). Men de hadde tydeligvis problemer med hverandre på den filmen, til slutt, og snakket aldri med hverandre igjen! [Ler.] De var på en måte bare skurrende. De var begge genier. De har rett til å gjøre hva de vil. Men de bestemte seg for å ikke snakke med hverandre likevel.
Det er vel det som skjer i det kunstneriske fellesskapet.
Jeg antar! Jeg vet ikke.
Vel, jeg skal holde deg på sporet, David, men jeg elsket filmen virkelig, og jeg er allerede klar til å se den igjen, ærlig talt.
Å, flott! Vel, den kommer på TV, så du kan streame den alt du vil!
Will Harris (@NonStopPop) har en lang historie med å gjøre langtidsintervjuer med tilfeldige popkulturfigurer for A.V. Club, Vulture og en rekke andre utsalgssteder, inkludert Variety. Han jobber for tiden med en bok med David Zucker, Jim Abrahams og Jerry Zucker. (Og ikke kall ham Shirley.)