Troll (nå på Netflix) stiller det brennende spørsmålet: Hva om Godzilla, men Norge? Denne filmen, fra regissør Roar Uthaug (omstarten av Tomb Raider fra 2018), finner sin opprinnelse i regional folklore, som hevder at kjemper laget av jord og stein bor i fjellene. Disse trollene er sårbare for sollys og kan lukte kristnes blod, noe som inspirerer dem til en nasjonalistisk glød som gjør dem sinte og voldelige, så raske at alle konverterer til hedenskap, og kanskje vil de forsvinne! Men det er ikke det som skjer i denne filmen, ikke i det hele tatt; hvis bare det viste en slik kreativitet.
TROLL: STREAM DET ELLER HOPP DET?
The Gist: THE TROLLPEAKS, ROMSDALEN. Det er fjell. Unge Nora Tidemann (Ameli Olving Saelevik) og hennes pops Tobias (Gard B. Eidsvold) sitter på toppen av en av dem og ser på en strålende vakker, robust rekke. Tobias sier at hvis du tror virkelig hardt, så gjør det eventyr til virkelighet – nærmere bestemt eventyr om gigantiske troll som tramper rundt her borte. Tjue år går, og Nora (Ine Marie Wilmann) er nå en paleontolog som graver dinosaurbein ut av gjørmen, og hun er fremmedgjort fra sin ravende gale far. Andre steder dynamiserer Ugly Progress of Industry en tunnel inn i et fjell for en ny jernbane, og noe våkner og tremmer frem fra de mørkeste dyp som en vanhellig metafor for menneskeskapte klimaendringer. Noen som tilfeldigvis kjenner en ekspert på gammel folklore, og som vet om ting som lenge har vært begravd i jorden som regjeringen kan ringe inn for konsultasjon?
Helt sant. Så Noras helikopteret til et av de topphemmelige høyteknologiske underjordiske bunkershovedkvarterene for å møte den bekymrede statsministeren, en general med steinet ansikt, en slimete politiker og noen få andre stereotypier. De øser over bilder av ting som ser ut som massive fotspor og sivil video av en merkelig menneskelig uskarphet som knuser ting, noe som får den slimete politikeren til å gjøre en slem King Kong-referanse. Dette ser ut som en jobb for noen raringer med ekspertise på det mystiske og et par usannsynlige allierte som danner en tullete gruppe av frelsere som tenker utenfor boksen fordi ellers ville statsoverhodene bare skutt atomvåpen mot saken!
Og så omfavner Nora muligheten for å bli løsrevet fra faren hennes, som nå er en gal gammel hønsehøne i en hytte som er besatt av troll. Sammen med dem er militærkaptein Kris (Mads Sjogard Pettersen) og en rådgiver for statsministeren Andreas (Kim Falck), og de inn på scenene med masseødeleggelse slik at de kan komme innenfor en hårsbredd fra å bli trampet av det gigantiske trollet, som har steinskinn og trerøtter for et skjegg og kanskje ikke er anatomisk korrekt, jeg orket bare ikke å se så hardt ut. Tanker og maskingevær forstyrrer ikke saken, så en mer, for eksempel, helhetlig tilnærming kan være nødvendig. Men klarer de å finne på en før trollet gjør Oslo til grus? NØ SPØILERS!
Hvilke filmer vil det minne deg om?: Troll er Andre Ovredals Trollhunter krysset med en av de nyere Monsterverse Godzilla-filmene og den idiote estetikken til en Roland Emmerich-katastrofefilm , f.eks. Independence Day eller hans verste Godzilla-film fra 1998.
Performance verdt å se: Ved å jobbe med en prefabrikkert perforert papp-karakter gir Wilmann fra seg noen elskverdige Kate Hudson-fanget-in-a-crummy-manus-vibber her.
Memorable Dialogue: Forbered deg på cornball-linjer som denne fra P.M.s nasjonale adresse: «Du har kanskje trodd at dette var spesialeffekter. Men dette er ikke et eventyr. Dette er ekte.»
Sex og hud: Ingen.
Vår oppfatning: Litt annerledes setting, samme gamle opptog. Bortsett fra denne gangen, er det en flått klønete enn vanlig, siden udyret er en BFG laget av steiner og skitt som helt sikkert ville finne gigantene fra The Green Knight veldig sexy. Uthaug og medskribent Espen Aukan distribuerer klisjeer som en jackpottende spilleautomat: Monster tråkker på det rolige hjemmet til intetanende eldre høyfrø, nutty old cooth isn’t so nutty tross alt, monster swats helikoptre ut av luften, rettidig bruk av en datamaskin-hackerkarakter, fremmedgjort far-datter sentimental snert, slakkkjeftede borgere som stirrer opp på et utrolig syn, myndighetspersoner som sitter ved et langbord og krangler, osv. Hver eneste scene i Troll er kriblet fra andre filmer, og svært få av dem andre filmer er gode.
La oss være klare: Ingen tar noe av dette seriøst. Kreditt Uthaug for å opprettholde en lett tone uten bivuakk i Campville, en innsats som ikke bør gå upåaktet hen. Det er en spesielt morsom scene der en blodig soldat ber til sin kristne gud, og derfor besegler skjebnen hans i hendene på trollet, og jeg kunne ikke la være å lure på hva som ville ha skjedd hvis fyren hadde vært muslim eller buddhist. Det er en forvirring at en skapning som ofte beskrives i filmen som en”naturkraft”ville bære på en slik dødelig fordommer-en idé som kan ha gitt Troll et snev av originalitet, men som dessverre ikke blir utforsket. Og så tøffer den uinspirert, full av cheesy one-liners, mengder av referanser til klassiske sci-fi-filmer, ho-hum CG-effekter og ingenting bedre enn noen få brukbare actionsekvenser. Dette trollet er en halt-o. Godzilla ville piske ham.
Vår oppfordring: HOPPE DET. Som fan av sjangeren kan jeg med selvtillit si at hvis du har sett en katastrofefilm med gigantisk monster, har du ikke sett dem alle. Men Troll får deg for det meste til å føle at du har sett dem alle.
John Serba er en frilansskribent og filmkritiker basert i Grand Rapids, Michigan. Les mer om arbeidet hans på johnserbaatlarge.com.
