A Plague Tale: Requiem er oppfølgeren til den utmerkede og uventede hiten A Plague Tale: Innocence utgitt tilbake i 2019. Originalen fikk deg til å følge Amicia og Hugo, mens de prøver å finne ut nøyaktig hva som skjer med Hugo, hvorfor det er plutselig en overflod av sykdomsfylte rotter, og hva det betyr fremover.
A Plague Tale: Requiem skiller seg ikke fra denne enkle formelen, der vi igjen kontrollerer Amicia, selv om denne gangen spillet åpner på en mye roligere måte, mindre foreldredød enn originalen.
Relatert: God of War: Ragnarök – One More Swing of the Axe (PS5)
Hugo er tilsynelatende ok, Maculaen (navnet gitt til sykdommen som tok over ham) stoppet opp og nesten inert, og Amicia og hennes unge bror prøver å skape et liv for seg selv i deres nye hjem.
Selvfølgelig varer ikke denne freden lenge, og Maculaen kommer tilbake, og med den de store mengder rotter. Mens den siste generasjonen av konsoller gjorde alt den kunne for å vise en skummel mengde rotter, skyver den nåværende generasjonen dette til et enda større, mer skremmende nivå. På noen punkter i løpet av spillet er det hundretusenvis av rotter rundt og på vei mot deg, og i noen tilfeller fungerer ikke alltid ilden vi tidligere hadde brukt som forsvar.
En pest. Tale: Requiem – Beautiful and Terrifying
Selv om spillet følger den samme generelle ideen som forgjengeren, er alt forsterket til elleve. Enten det er de nevnte rottene, de vakre og episke miljøene, de mye større kulissene og gåtene, eller historien, føles alt mye mer grandiost og på en høyere innsats enn originalen. Det er ikke dermed sagt at originalen ikke er bra, for den er, om noe, et kompliment til Asobo Studio, som har beholdt hjertet av spillet ved siden av det, men har jevnet alt annet opp ved siden av det.
A Plague Tale: Requiem bringer tilbake standardtrekkene, med slyngen som brukes til en rekke forskjellige alkymidrikker, men legger til muligheten til å motvirke, stikke og til og med bruke armbrøst for å drepe de regelmessig patruljerende fiendene. Det er også nok variasjon i fiendetypene til å holde deg på tærne, med forskjellige fiender som krever en annen tilnærming, fra fiender med hjelm som er uovervinnelige for slyngen din, til fullt pansrede fiender som er skremmende og skremmende i begynnelsen, men som snart sendes ut med letthet.
Det ville være umulig og fornærmende å diskutere A Plague Tale: Requiem uten å berøre den fantastiske historien. Det hele vil ta alt fra ti til femten timer å fullføre, avhengig av hvor mye du utforsker og hvor ofte du vil stå på plass for å ta inn de nydelige bildene. Det er ikke et eneste minutt i løpet av gjennomspillingen som vil føles bortkastet eller unødvendig, og historien er full av oppturer og nedturer, vendinger som vil holde deg hekta og flyte mellom oppriktig håp om at søsknene vil lykkes med å kurere Hugo, til full fortvilelse ved tanken på at de kan mislykkes.
Relatert: Call of Duty: Modern Warfare 2 (2022) Multiplayer Review – Even Moderner Warfare
Så vakre som miljøene er, ingen tid ble kastet bort og ingen utgifter for mye for å få Amicia, Hugo og birollene til å se så nære livaktig ut som jeg har sett i spill. Jeg tok meg selv nå og da og la merke til de individuelle hårene på Amicia, eller de mishandlede porene i Arnauds ansikt. Det eneste dårlige jeg kan si om karakterene er at leppesynkroniseringen til tider virket dårlig, noe som var synd med tanke på den kraftfulle stemmen som hele rollebesetningen ga.
Det er ingen overraskelse at A Plague Tale: Requiem har blitt kastet inn i mikseren for prisene for Årets Game, og selv om det er oppe i hard konkurranse i God of War: Ragnarök og Elden Ring, ville det ikke vært urettferdig om A Plague Tale: Requiem vant.
A Plague Tale: Requiem ble spilt og anmeldt på en kode levert av Asobo Studio.
Følg oss for mer underholdningsdekning på Facebook, Twitter, Instagram og YouTube.
