Netflixs Don’t Leave begynner på slutten. Samarbeidet mellom et tyrkisk par får en brå slutt med at Defne ganske enkelt går ut på Semih med lite advarselsskilt. Det er opp til den knuste Semih å sortere gjennom ruskene og sette sammen hva som gikk galt. Men er et forhold et puslespill som kan løses så enkelt? Kan manglende deler erstattes?
The Gist: Semih (Burak Deniz) er en sjarmerende, om enn noe kaotisk, ung profesjonell artist som får en oppsiktsvekkende vekker når kjæresten hans Defne (Dilan Çiçek Deniz) kutter brått åte på deres live-in-romantikk. Denne uventede utviklingen sender ham spiral – hei bleket blondt hår – både utad til selvtilfredshet og innover til selvrefleksjon. Mens han prøver å gå fremover gjennom Don’t Leave, fortsetter regissør Ozan Açiktans redigering å stupe Semih bakover mens han spiller ut høydepunktet i forholdet sitt og prøver å finne ut hvor det hele gikk galt. Mens han leter etter en enkelt hendelse eller stor feil, får Defne ham til slutt til å innse en mye mer verdslig sannhet om kjærlighet. Fraværet av spenning betyr ikke alltid tilstedeværelsen av en dyp, meningsfull forbindelse.
Hvilke filmer vil det minne deg om?: Selv om det er annerledes i tone, er det praktisk talt ingen måte å se Don’t Leave uten å tenke på (500) Days of Summer. Fra utgangspunktet deres på slutten av et forhold til den selvflagelerende mannlige hovedrollen som forsøker å utføre en obduksjon i sanntid – alt mens filmen går på tvers av deres gledesøyeblikk – deler historien beats bemerkelsesverdige likheter. (Heck, Semihs kruseduller ligner til og med den arkitektoniske scrawlingen av Joseph Gordon-Levitts Tom.) Men Don’t Leave forlater for det meste”com”-delen av”rom-com”, og erstatter sensualitet med dumhet.
Ytelse verdt å se: Burak Deniz må holde praktisk talt hver scene i Don’t Leave, og han gjør det med en virkelig skjermbefalende tilstedeværelse. Filmen skjærer opp forestillingen hans i biter, og rekonstruerer kontinuitet til fordel for svingende følelser i stedet for kronologisk tid. Han er overbevisende hele veien mens han utstråler karisma i Semihs høyeste av høyder og beviser et fristende togvrak i sine laveste av nedturer. Deniz selger hver eneste vri med selvtillit, og det utgjør hele forskjellen.
Mindeverdig dialog:“Hva vil du vite?”Defne spør Semih i en opphetet ropekamp etter bruddet. Han svarer:”Jeg vet ikke hva jeg vil vite!”Det er et øyeblikk av sikkerhet i usikkerhet som perfekt oppsummerer den oppjagende følelsen av et forhold som slutter uten oppløsning.
Sex og hud: Selv om det ikke er noe for utvidet eller eksplisitt, ikke Permisjon blir absolutt dampende. Filmen viker ikke unna å vise de lidenskapelige valpekjærlighetene i begynnelsen av Semih og Defnes forhold der de knapt klarer å holde seg unna hverandre. Det gir også rikelig med muligheter til å se ham prøve seg på en hvilken som helst form for amorøs forbindelse etter at hun drar, det være seg en varm og tung sminkeøkt på badet under en fest eller et ham-fisted forsøk på å forføre eiendomsmegleren hans under en leilighetsvisning.
Vår vurdering: Måten Don’t Leave så målrettet sentrerer halvparten av helheten fører til en slags kvelende solipsisme. Ozan Açiktan fanger oss i Semihs perspektiv mens han prøver å restabilisere, og takket være Burak Deniz sin seige opptreden fungerer filmen som en karakterstudie. Men det nærsynte fokuset kommer med sine begrensninger, som blir spesielt tydelige når Açiktan prøver å gjøre noe større poeng om kjærlighet og forhold. Alle de andre karakterene er like tynt utviklet som papirdukker, og den endimensjonaliteten gjør at filmen føles ufullstendig og litt mindre tilfredsstillende enn den burde når den prøver å åpne seg utover.
Vår oppfordring: HOPPE DET! Mens Burak Deniz gir en ekte ledende mann i Don’t Leave, er filmen i seg selv lite å skrive hjem om. Ozan Açiktan maskerer noe av banaliteten med smart klipping mellom tidslinjer, som å veve sammen en gave av Semih som ser på pornografi alene i sengen med en fortid av Dafne som ruller rundt i den med ham. Likevel er det ikke så mye substans for å støtte opp om stilen. Filmisk dekonstruering av et forhold er ikke noe nytt eller nytt, og filmen har lite i veien for innsiktsfulle observasjoner å legge til en godt slitt sjanger.
Marshall Shaffer er en New York-basert frilansfilmjournalist. I tillegg til Decider har arbeidet hans også dukket opp på Slashfilm, Slant, Little White Lies og mange andre utsalgssteder. En dag snart vil alle innse hvor rett han har når det gjelder Spring Breakers.
