Tidligere i år, et spill kalt Stray ble utgitt som tillot spillere å leke som en katt som utforsket en post-apokalyptisk jord. Riktignok grep trailerne for spillet meg aldri helt før det ble utgitt, og derfor lot jeg tittelen gå forbi meg.
Stray ble opprinnelig utgitt i juli 2022, som var en ganske tørr periode for spillutgivelser. Derfor antok jeg at årsaken til at den enorme lovprisningen ble forfalt til spillet på nettet, skyldtes mangelen på andre betydelige titler som ble utgitt rundt samme tid. Spol frem til slutten av 2022 og Stray er nominert til Game Of The Year, så jeg fant ut at det var på tide å sjekke dette ut.
Stray er ute nå og er tilgjengelig på Steam og i
AOvVaw1mLwidgB”>
AOvVaw1mWIGB””662″height=”372″src=”https://www.youtube.com/embed/4uP2MyUL49s?feature=oembed”>[innebygd innhold]
Etter å ha spilt gjennom Stray i en enkelt omgang, den store takeawayen jeg satt igjen med var dette; det faktum at du leker som en katt gjennom hele Stray er både dens største styrke og dens største svakhet. Til å begynne med er det utvilsomt en styrke.
I løpet av den første timen av Stray vil spillerne glede seg over det søte spillet og dets hovedperson. Det er en udiskutabel nyhet i originaliteten til valget om å bygge et helt spill rundt ideen om å spille som en katt uten tomler som kan motsette seg. Problemet er at når denne første nyheten tar slutt, er det som er igjen en ganske matt, fire timers gangesimulator.
Les også: God of War: Ragnarök – One More Swing of the Axe (PS5)
Problemet er at spillet forplikter seg så hardt til ideen om å spille som en katt at det lider på andre områder. Et eksempel på dette er når spilleren må kommunisere med androidene som streifer rundt i byene i stedet for de utdødde menneskene. Katten kan tydeligvis ikke snakke tilbake til robotene, så en liten droide-kompanjong blir brakt inn i flokken som fungerer som din oversetter.
Ehm… mjau?
Stray prøver deretter å bygge en slags følelsesmessig relasjon mellom katten og droiden, ettersom roboten «husker» sin fortid. Problemet med dette er at det er en katt, så den kan ikke akkurat gjengjelde eller faktisk forstå kompleksiteten til de eksistensielle følelsene som droiden føler. Dermed føles en frakobling av spilleren når de er vitne til denne utspillingen.
Et annet eksempel er når spilleren kommer over en busking-robot som ber katten finne noter som han kan spille. Å samle disse spredte musikkstykkene er til syvende og sist en godartet oppgave gitt at spillerens eneste belønning er å høre buskeren spille de forvrengte låtene.
Stray kaster sporadisk disse jaktsekvensene mot deg i et forsøk på å bryte opp monotonien, men selv de ble hverdagslige etter en stund.
Det finnes ikke noe oppgraderingssystem, så ingen nye evner låses opp for å utføre denne typen travelt arbeid, og så føles de til slutt som meningsløse øvelser. Det er mange oppgaver som stilles til spilleren gjennom hele spillet som gir like hule seire, og de smelter sammen for å gi Stray en følelse av banalitet.
Les også: Dakar: Desert Rally Review – I’m In Me Mum’s Dakar , Vroom, Vroom (PS5)
Jeg føler at jeg er altfor hard mot Stray, men jeg kan bare ikke legge hodet rundt det faktum at denne banale, glorifiserte gåsimulatoren har fått en nominasjon av Årets spill. Det får en til å tenke på om det å gi den typen ære til et spill som Stray sier mer om spillindustrien som helhet i 2022 enn det gjør om selve spillet.
Til syvende og sist, hvis kattegippet blir revet bort. utenfor Stray er det som er igjen ganske umerkelig. Det er ikke et dårlig spill, men det er et spill med middelmådig grafikk, lite engasjerende spilling, middels animasjoner og et forglemmelig, generisk plot. Igjen, min erfaring med å spille Stray var ikke ekstremt negativ, men det er absolutt ikke et av de beste spillene jeg har spilt i år.
4/10
Stray ble anmeldt på PS5 med en kode levert av fortyseven communications.
Følg oss for mer underholdningsdekning på Facebook, Twitter, Instagram og YouTube .
