PS5, Xbox Series X og PC.
Introen til spillet spiller som en av de underordnede Mass Effect-klonene som kom ut på slutten av 2000-tallet. Grafisk ligner det også titlene fra den tiden. Vi introduseres for spillets hovedperson; Sølv. Etter å ha tilbrakt over 10 timer med Silver, kan jeg trygt si at han er en av de mest uutholdelig motbydelige hovedpersonene jeg noen gang har hatt misnøyen med å spille som.
Les også: Thymesia Review – A Bloodborne Inspired Memento
The Last Oricrus plot bruker den velprøvde gimmicken til hovedpersonen med hukommelsestap som forsøker å gjenvinne hukommelsen og finne ut hvor han kom fra. Det eneste problemet med dette er at Silver er en så uutholdelig walloper, at det er vanskelig å bry seg om hvor han kom fra, og det er enda vanskeligere å bry seg om han skal komme seg hjem igjen.
Bare se sinnsykt på hans slagbart ansikt.
Spillet finner sted på en planet kalt Wardenia, som også tilfeldigvis er bebodd nesten utelukkende med pompøse eejits, noe som betyr at Silver passer rett inn. Før mye annet er etablert, blir Silver kastet inn i en borgerkrig som finner sted på Wardenia, og på samme måte som det er vanskelig å si noe om Silvers situasjon, er det like vanskelig å bli investert i denne uviktige krigen.
Noen få linjer spredt utover spillets manus har en svak eim av vidd til dem, men for mange karakterer fremstår som uutholdelige taggere at sjarmen blir begravd under resten av tullet som disse skudbøkene spruter ut. Utrolig nok, selv blant denne gruppen av selvviktige plundrer, fremstår det degenererte mannebarnet kjent som Silver fortsatt som den største halvvitsen i spillet.
Les også: The Chant Review – A Valiant Attempt (PS5) )
Hovedfokuset i spillet til The Last Oricrus er kampen. Dette er uheldig gitt at spillets kampsystem er søppel. Dodge, parry, roll-mekanikeren er ansatt her, og den fremstår som enda mer kjip i The Last Oricru enn den gjør i de allerede tafatt stive Soulsborne-spillene som den løfter seg fra.
The Last Oricru kan ikke skryte av det jevneste. av kampsystemer.
Igjen, flere kampmanøvrer kan læres gjennom trening og bedre utstyr kan skaffes for kampscenarier, men ønsker vi virkelig å se Silver bli den største sverdmannen i landet, gitt at han er en fullstendig fud?
Les også: Call of Duty: Modern Warfare 2 (2022) Multiplayer Review – Even Moderner Warfare
Når det er sagt og gjort, er ikke The Last Oricru nødvendigvis et dårlig spill og det er en viss sjarm over det. Imidlertid er det bedre Mass Effect-rip-offs tilgjengelig på markedet, det er bedre Skyrim-kloner som kan oppleves, og det er en mengde overlegne sjellignende spill der ute også. Dette gjør The Last Oricru som noe irrelevant i et så mettet marked, noe som er synd gitt spillets håndfull forløsende kvaliteter.
The Last Oricru ble anmeldt på PS5 med en kode levert av PLAION.
Følg oss for mer underholdningsdekning på Facebook, Twitter, Instagram og YouTube.
