Funne filmer har et spesifikt sett med gleder – det er den voyeuristiske appellen ved å se noe som virker hemmelig, de konseptuelle ideene som filmskapere bare kan komme unna med i det formatet, og muligheten for spesialeffekter som har kraft til å både imponere og sykelig. V/H/S Serien er dyktig til å utforske dem, og det er plass i filmens antologiformat for en filmskaper til å vise frem sine egne styrker og interesser. V/H/S 99den siste oppføringen i franchisen, er intet unntak med fem segmenter som vakler i kvalitet, men som klarer å levere noe hyggelig underveis.
Rømme fra seriens historie så langt, det er ingen enestående forutsetning for V/H/S 99, bare stop-motion animerte shorts laget av en av karakterene fra et av segmentene,”The Gawkers”, regissert av Tyler MacIntyre. Vi møter ikke tenåringene bak kameraet og i «Gawkers» før mot slutten av filmen, men filmen åpner sterkt med «Shredding», regissert av Maggie Levin. Etter jakten på en gruppe tenåringer på oppdrag for å spille et show i et underjordisk sted som var åsted for en katastrofe for år siden for det siste bandet som spilte der, er”Shredding”en morsom blanding av musikkvideostiler fra 80-tallet og 90-tallet med en gruppe zombier også. Det er mindre skummelt, men en fin måte å komme inn i den definitivt slutten av 90-tallet. V/H/S 99 gå for. Neste er «Selvmordsbud», regissert av Johannes Roberts, en historie om et sorority som gikk forferdelig galt når et løfte blir tvunget til å tilbringe natten levende begravd i en kiste. Du kan sikkert gjette hva som skjer videre, men la oss bare si at alt er morsomt og morsomt helt til en gammel forlovelse bestemmer seg for å dukke opp igjen under gjørmen. Flying Lotus’ segment, «Ozzy’s Dungeon», er neste og er en av de beste V/H/S 99. Vi følger et Double To dare/Legends of the Hidden Temple-stilshow som går fryktelig galt for en ung deltaker. Deretter tar segmentet en tøff vending, noe som gjør det til et surrealistisk hevnmareritt (med mye visceral goop og guts). Spesielt utførelsen og retningen til dette segmentet skiller det ut – det føles distinkt, fokusert og morsomt ved at bare en V/H/S 99 segmentet kan.”Ozzy’s Dungeon”utnytter den begrensede tiden den har til å gjøre inntrykk. Resultatet er noe som ligner på forrige episodes «Storm Drain», en utmerket filmskaper-utstilling som nesten bryter ut av filmen med potensial og kraft.
