Ambisiøs graviditetsskrekk, Nightmare mister fokus for å hylle ulike kultklassikere, og klarer ikke å levere i en svak tredje akt.
Skrift-regissør Kjersti Helen Rasmussens spillefilmsdebut, som vises på London Film Festival, inkluderer mange kjente troper, som antyder flere undersjangre i spill. Sentrert om kampene mellom kvinnelighet og morsrollen, dykker handlingen i Nightmare også inn i nordeuropeisk folklore med hoppen, en demon kjent for å «ri» sine ofre i søvne.
NightMare utfordrer skadelige fortellinger om morsrollen
Filmen åpner med at ekteparet Mona (Eili Harboe) og Robbie (Herman Tømmeraas) er ivrige etter å ta neste steg i forholdet deres. Når de kjøper en overraskende rimelig – om enn i sårt behov for oppussing – leilighet i Oslo, virker det som den perfekte muligheten til å ta hjemlig lykke et steg videre og stifte familie. Snart blir Mona gravid, til stor glede for Robbie. Hun, derimot, begynner å stille spørsmål ved sin eksistens i et samfunn som ser ut til å ha bestemt hvem hun skulle være for lenge siden.
Dynamikken mellom Mona og Robbie virker jevn og sunn inntil Rasmussen klør seg til avdekke sprekkene under overflaten. Arbeidsledige Mona sliter med å oppfylle drømmene sine som motedesigner og er fornøyd med å jobbe utrettelig for å pusse opp deres nye, muligens hjemsøkte, leilighet. Hekker ubevisst og skreller av lag med gulnet tapet hele dagen, mens Robbie jobber med sin veldig kjedelige og viktige jobb.
En forvirret 25-åring som sliter med å hevde sin verdi, Mona vil kanskje ikke være mor ennå. Begrenset til en barselhytte nøler hun med å uttrykke behovene sine tydelig i frykt for å skuffe Robbie og ikke oppfylle sin antatte rolle som kvinne.
Les også En glemt Natalie Portman-film har dominert Netflix hele uken
Ettersom denne misforståelsen ikke var angst nok i seg selv, bygger Nightmare på den med et inntog i det overnaturlige riket. I den nye leiligheten begynner Mona å få stadig mer forferdelige nattskrekk. Alene og utslitt innser hovedpersonen sakte at noe er galt med naboparet og babyen deres. En skremmende erkjennelse sniker seg inn at det som rammer dem, kan målrettes mot henne og Robbie neste gang.
Denne skrekkfilmen med flere temaer mangler retning
I likhet med hovedpersonen vet ikke Nightmare hva han vil eller kan være. Denne mangelen på retning går på bekostning av en gripende sentral forestilling og en atmosfærisk verdensbygging som minner om 1970-og 1980-tallets skrekk.
Monas søvnlammelse og plutselige graviditet er gode metaforer for tap av kroppslig autonomi. Mens referanser til Rosemarys baby er åpenbare, er Rasmussen også inspirert av Extraterrestrial og The thing, sentrert om ideen om at ondskapen tar over kroppen hans. Likevel blir utforskningen av tradisjonelle kjønnsroller utvannet ettersom historien beveger seg langs flere veier.
Ute i stand til å bekjempe demonene sine, søker Mona hjelp fra søvnspesialist Dr. Aksel (Dennis Storhøi), og beveger seg mot frykten for søvnlammelse. Nightmare se filmer som Nightmare on Elm Street og til og med Creation noen steder, for å trå grensen mellom drøm og virkelighet i urovekkende kontrast. Det er rart at seerne forventes å ta pålydende all den futuristiske drømmeteknologien som Dr. Aksel praktisk har utviklet. I en film som sørger for å forklare Monas traumer for tidlig, beseirer denne forsømmelsen historien.
Les også Tom Hanks War Drama Greyhound får premiere på Apple TV+ neste måned
Mareritt er også en hjemsøkt leilighetsgru. Mona og Robbies leilighet i Oslo blir den siste i en lang rekke fiktive hjem med mørke hemmeligheter. Lyddesignet gjør en god jobb med å formidle Monas økende uro gjennom mystiske og ondskapsfulle lyder fra innsiden og utsiden av leiligheten hennes. Produksjonsdesignet utmerker seg også ved å forvandle et nytt tilfluktssted til et fremmedgjørende rom, med huset som gradvis kollapser. I mellomtiden er Mona det også.
Harboe tilfører karakteren kompleksitet, ansiktet hans bærer preg av Monas angst og utmattelse fordi ingen – ikke engang Robbie, spesielt ikke Robbie – lytter.
NightMare klarer ikke å realisere sitt fulle potensial h2>
Hva skjer når vonde drømmer får et kjent ansikt? Dette er spørsmålet Nightmare implisitt ber ved å presentere to versjoner av Robbie. Kjærlig, men uoppmerksom Robbie. En som lever i den virkelige verden. I mellomtiden har vi visjoner om en annen Robbie. En seksuell og ondsinnet. Alter egoet fra Monas mareritt. Filmen går utover maleren Henry Fuselis klassiske skildring av hoppen, men leker subtilt med ideen om at alle menn kan være iboende onde og utgjøre en trussel mot kvinner. Men hvorfor Robbies drømmekarakter er en skurk er ikke et tema i den våkne verden. På en måte føles dette som en savnet mulighet til å gi en sterkere kommentar om vold i hjemmet og emosjonelle overgrep.
Les også Zack Snyder sier at Black Adam kunne passe inn i SnyderVerse hans
Tross alt , å påtvinge ens synspunkt på en persons kropp er intet mindre enn voldelig. Men Nightmare ser ut til å glemme det under finalen, en sekvens som igjen trives i gråsonen mellom drøm og virkelighet. Å spille på usikkerhet kan bare fungere så lenge, og en viss misnøye forsterkes av filmens meningsløshet og hyperavledede natur. Innen vi kommer til Mona og Robbie igjen på slutten, er det vanskelig å bli virkelig investert.
Mareritt er ikke uten fortjeneste. Filmen gjenskaper effektivt en skummel, vintage-atmosfære gjennom suggestivt kameraarbeid, mens Rasmussen lager en første akt som både er et nikk til klassikerne og spennende nok til å stå alene. Dette premisset blir forrådt ettersom manuset slakker seg og ikke kan eller vil gi subplottene sine en sammenhengende avslutning og konklusjon. En åpen finale vil ikke alltid holde publikum engasjert, og Nightmare’s kan etterlate noen seere lunkne. Omtrent som en flyktig drøm, trekker denne skrekkhistorien sammen ting vi har sett før, og men klarer ikke å gjøre et varig inntrykk.
Stefania Sarrubba
Stefania Sarrubba er en feministisk underholdningsforfatter basert i London, Storbritannia. Traumatisert fra en ung alder av Tim Curry og Dario Argentos Pennywise-filmer, vokste hun opp overbevist om at skrekk ikke var hennes greie. Helt til hun kommer inn i kannibalfilmer med en kvinnelig hovedperson. Nam.
