I Beavis and Butt-Head Do the Universe, kommer Mike Judges elskede archons of stupidity tilbake etter over to tiår med stillhet for delvis å utvinne nostalgi-sømmen Paramount+ har dyrket med sitt vell av MTV-eiendommer, men også for å bevise nok en gang at stort sett alle disse to møter er ganske dummere enn dem.
The Gist: Texas, 1998. Når en kjedereaksjon forårsaket av Butt-Head (brunt hår, Metallica T) sparker Beavis (blondt hår, AC/DC T) i nakkene, sprenger Mr. Van Driessens science fair og brenner ned Highland High School gymnasium, blir de to sendt til retten for å ta sin straff. Men inspirert av det gode budskapet til Touched by an Angel, sender dommeren i stedet Beavis og Butt-Head til Space Camp, og galleriet kan ikke tro det. Rektor McVicker dirrer av raseri, Daria Morgandorffer rister på hodet, og trener Buzzcut syder. Beavis og Butt-Head tar det med ro.
På Space Camp er guttene ganske betatt av simulatoren som replikerer dokkingen med den russiske romstasjonen Mir, og NASAs hjernetillit – inkludert skyttelsjef Serena Ryan ( Andrea Savage)-bestemmer seg for å sette dem på et oppdrag til verdensrommet. Selvfølgelig er dette en forferdelig idé, og kaos oppstår, som gjør at Beavis og Butt-Head flyter inn i det mørke tomrommet i verdensrommet i sine ekstrakjøretøyer. Og det er da de blir sugd inn i et svart hull, som duoen naturligvis tar med ro.
Spytt ut av det resulterende ormehullet i 2022 oppdager Beavis og Butt-Head at Serena Ryan nå er guvernør i Texas , og bestemmer seg for at det fortsatt er en sjanse for en kjærlighetsforbindelse. De får også besøk av strålende, skallete versjoner av seg selv fra en alternativ dimensjon.”Navnene våre er ukjente for dine sølle hjerner, men du kan kalle oss Smart Beavis og Smart Butt-Head.”Forretningen med det sorte hullet skadet universets delikate kosmos, og det er opp til den skravlete, nads-sparkende duoen å fikse det, som er informasjon de tar med ro og fullstendig ignorerer.
Serena, overbevist. hun må drepe Beavis og Butt-Head før de varsler velgerne om at hun forlot dem i verdensrommet, sporer guttene mens de snubler gjennom et kjønnsstudiekurs ved universitetet, havner i fengsel i et minutt og bestiller en elegant hotellsuite ved å bruke en arvet smarttelefon. («Uuuuhh, send opp 100 flere bestillinger av nachos.») NSA forfølger også Beavis og Butt-Head, fordi de spisse hodene der borte er overbevist om at de er venutiske krigere sendt gjennom ormehullet for å skape kaos på jorden. De fikk i det minste rett til å skape kaos.
Foto: Paramount
Hvilke filmer vil det minne deg om? Beavis og Butt-Head Do America var en stor hit i 1996, og ga 60 millioner dollar pluss på et budsjett på 12 millioner dollar. Den inneholdt Demi Moore og Bruce Willis; den inkluderte et hit-lydspor. (Husker du Red Hot Chili Peppers’ cover av «Love Rollercoaster»?) 26 år er lenge mellom filmene. Men det tok Tom Cruise enda lengre tid å lage Top Gun: Maverick, så kanskje Mike Judge vinner denne runden. Beavis og Butt-Head klarer alltid å få viljen sin.
Ytelse verdt å se: Å se Beavis forsøke utforske og begynne å uttrykke kjærlighetsspråket sitt – en gang mens han var innelåst i en porta-john, igjen på hovedsoverommet av en hotellsuite, og begge gangene via en iPhone og dens virtuelle Siri-assistent, som han tror er Serena – skal være vitne til det første øyeblikket av emosjonell vekst som noen gang har vist seg i den trettiårige historien til Beavis-og Butt-Head-karakterene. Gud er i detaljene.
Minneverdig dialog: Beavis, hoppet opp på amfetamin fra fengselet, forvandler seg til Cornholio, oppfordrer til et opprør, og samler deretter sine medfanger for å omfavne deres selvbestemmelse. «Ingen mann er fri mens ett bunnhull er i lenker!»
Sex og hud: På tross av alt deres snakk om scoring, holder Beavis og Butt-head som lever i denne dimensjonen sin tapsrekke i live.
Our Take: Beavis and Butt-Head Do the Universe er en morsom retur for Mike Judges dumme dumme duo, og en som er helt fri for påskudd. På en måte er det lett å spørre hvorfor de i det hele tatt har kommet tilbake, i besittelse av nøyaktig de samme vitsene.”Beavis, din idiot.”«Heh-heh, han sa «pikk».» Men på en annen måte er det tydelig at disse to har vært her hele tiden, de evigvarende stemmene på bakerste rad i klassen, idealet om tenårings likegyldighet. Når en professor i kjønnsstudier spilt av Tig Notaro introduserer dem for begrepet hvite mannlige privilegier, snur Beavis og Butt-Head det behendig rundt og tar det i bruk som enda en lisens til å misbruke. De er de vanlige skritttakerne, og etterlater seg et spor av ødeleggelse og dobbel dobbelsnutt mens de går til neste TV-titting. Men ikke før en rask stopp for nachos på Maxi-Mart. Selvfølgelig har de kommet tilbake, fordi de egentlig aldri dro. Beavis og Butt-Heads rolle som narrer av vår sosiale orden er en livstidsavtale.
Akkurat som vitsene forblir lykkelig de samme, forblir animasjonen i Beavis og Butt-Head Do the Universe like djevelsk rå som alltid. De bleke gjengivelsene og innkalte rynkene til NSAs sjefsavhører overfører på en dyktig måte hans hjernedøde sadisme, og en jaktsekvens med Butt-Head som kjører en bil i revers og forårsaker all slags gledelig kaos, føles inspirert av 1980-tallets videospill. Men det som er mest morsomt er å se hvordan Judge klarer å understreke de klønete proporsjonene til Beavis og Butt-Heads kropper, fra deres termiske bilder på en dataskjerm og store romdraktvisirsammenstillinger, til Smart Beavis og Smart Butt-Head fra en alternativ dimensjon , som på merkelig vis ligner Coneheads krysset med Montgomery Burns fra The Simpsons.
Vår oppfordring: STREAM IT. Pisk opp noen nachos, smelt den falske osten, bestill nok pizza til å vare til helgen, og forbered deg på å sette standarden på lavest mulig nevner. Beavis og Butt-Head er der, akkurat der vi trenger dem.
Johnny Loftus er en uavhengig forfatter og redaktør som bor for øvrig i Chicagoland. Arbeidet hans har dukket opp i The Village Voice, All Music Guide, Pitchfork Media og Nicki Swift. Følg ham på Twitter: @glennganges
