Hvorfor er det så mange som avskyr musikken til Kenny G? Hvorfor elsker så mange andre det? Det er gåten som vurderes av Listening to Kenny G (HBO Max), den siste delen i Music Box-antologiserien som er produsert av Bill Simmons. «G-mannen» selv blir tilbudt en sjanse til å kime inn, og han er aldri langt unna sin varemerke altsax, da legen sporer hans Clive Barker-gjetere oppgang til jevn jazzstjernestatus. Lytt til de flagrende musikknotene.
The Gist: Når du hører «Songbird» av Kenny G, går du inn i en erotisk dagdrøm som involverer chablis som plasker rundt i begre, flimrende stearinlys, boblebadbobler og et gavekort til Sybaris? Eller ser du for deg Gs ansikt plastret over Peter Griffins rumpa mens han spiller en saxofonisk rumpe-solo for Lois på Family Guy? Det er det sentrale konseptet i Listening to Kenny G, regissør Penny Lanes film for Bill Simmons pågående Music Box-antologiserie på HBO.”Hvordan føler du deg?”spør regissøren «G Man» i begynnelsen.”Undervurdert generelt,”sier han,”men annet enn at jeg har det bra.”Og det burde han være. Mannen født Kenneth Gorelick i Seattle, Washington, har solgt over 75 millioner album, har en Guinness verdensrekord for lengst vedvarende musikknote (45:47!), var en OG-investor i Starbucks, og nyter oppmerksomheten til den kinesiske nasjonen hver. natt ved stengetid med sangen «Going Home» fra 1990. Men til tross for hans lange og suksessrike karriere og betydelige musikalske talent, har musikken Kenny G lager ofte blitt utskjelt av musikkritikere, foraktet av visse hjørner av jazzmusikk-etablissementet (Pat Metheny har noen tanker), og har blitt en slags kulturell stenografi for smertelig ukjølig dreck. Og fortsatt trekker Kenny G bare på skuldrene, smiler og finpusser sitt +0,6-handikap. Han foretrekker å tenke på alle folkene som spilte «Songbird» i bryllupet deres.
At lytte til Kenny G har omfattende intervjuer med temaet, samt en rekke musikk-og kulturkritikere som kontekstualiserer musikken hans og analysere meningen bak suksessen hans. Det er også et vell av interessante arkivopptak, som en supercut av TV-personligheter fra 1980-tallet som blir varme og plaget av Kenny Gs”horn”-skap. Katie Couric kaller musikken sin «sexy», Oprah Winfrey sier at han gjør ting med saxen sin, og Larry Kings øyne glises drømmende mens Kenny blåser toner over hele studioet til Larry King Weekend.
Foto: WarnerMedia
Hvilke filmer vil det minne deg om? Han er bare nevnt én gang i Listening to Kenny G, og det er i referanse til hvor mange mennesker som kan referere til G Man over Miles Davis hvis de blir bedt om å navngi en jazzmusiker. Så det er sannsynligvis derfor Stanley Nelson, Jr.s 2019-dokumentar Birth of Cool er en så viktig klokke, siden det er den eneste filmbiografien om den legendariske jazzinnovatøren. Birth of Cool er tilgjengelig på Netflix.
Ytelse verdt å se: Bredden og dybden i opptakene fra Kenny Gs gjennombrudd og oppstigning på 1980-og tidlig 90-tallet er bare spektakulært. Fra de tullete og klønete narrative strukturene i de tidlige musikkvideoene hans, til prisshow og TV-spesialopptak med Kenny og hans signatur-sax-fikserende sammen med tidens titaner som Michael Bolton, til de enda tidligere opptakene fra tenåringen Kennys opphold i Franklin. High School Jazz Lab, Listening etablerer en sterk visuell sans for å akkompagnere sine omfattende intervjusegmenter.
Minneverdig dialog:”Jeg vet hva som høres bra ut for meg,”sier Kenny G.”Jeg trenger ikke å vite teoretisk at den lappen går med den lappen. Og jeg finner på melodier som hele verden liker. Jeg gjør! Så hvis jeg synes det høres bra ut, høres det sannsynligvis bra ut.» Utrolig nok høres ikke dette innbilsk ut når Kenny sier det høyt.
Sex og hud: Nei!
Vår oppfatning: «Var ikke en del av markedsføringen av Kenny Gs musikk at det var romantisk?”spør New York Times jazz-og popkritiker Ben Ratliff.”Og at det kanskje var musikk som folk ville ha i bakgrunnen da de hadde sex? Det har alltid vært litt av et mysterium for meg.» En del av moroa i Listening to Kenny G er å se kritikere som Ratliff og Popmatters jazzskribent Will Layman og kulturobservatører som NYU-professor Jason King forsøke å artikulere hva som får musikken til å tikke, og tikke så mange mennesker av.”Det er som å helle ut et fortau,”sier Layman. Senere kaller han det rett opp onani. Likevel står G alene.”Dette er sanger fra hjertet mitt,”sier han og banker på hettegenseren. «Dette er bare slik jeg hører det.»
Gjennom å lytte til Kenny G viser han seg å være en kjærlig, til og med lykkelig person som elsker å spille travle løp på altsaxen med et smil dans i øynene hans, og den større, mer spissede kritikken av musikken hans og suksess som eksempler på kulturelt tyveri fra en kaukasisk musiker av dypt holdte innovasjoner i afroamerikansk musikktradisjon ser ut til å drive inn i eteren. Til sin ære konfronterer Listening to Kenny G emnet sitt med disse spørsmålene. Men kanskje til skade, avleder Kenny G på en måte, og neste ting vi vet, er han i studio og spiller inn en plate som heter New Standards. Du vet, fordi de faktiske jazzstandardene ikke holder for ham, må han lage sine egne.
Til syvende og sist, Å lytte til Kenny G puster noe av G-mannens berømte sirkel med hovedargumentet. Den presenterer begge sider, fyrer av noen varme opptak, gir mannen selv en sjanse til å snakke om den, og lar så alt dette blåse gjennom kammeret i en kontinuerlig tone. Det er som smooth jazz på den måten, å fornærme ingen og gjøre det med tempo.
Vår oppfordring: STREAM IT. Enten du noen gang har artikulert det eller ikke, har du sannsynligvis et godt valg når det kommer til Kenny G og jevn jazz. Å lytte til Kenny G kan hjelpe deg med å innse hva du har tenkt om det hele tiden, selv om det ikke påvirker deg på den ene eller andre måten.
Johnny Loftus er en uavhengig skribent og redaktør som bor for øvrig i Chicagoland. Arbeidet hans har dukket opp i The Village Voice, All Music Guide, Pitchfork Media og Nicki Swift. Følg ham på Twitter: @glennganges
Se Listening To Kenny G på HBO Max
