Episode 1 starter med en utvidet montasje av alt-historie-overskrifter, og tar oss ni år frem til 1983. Det er en følelse av at det haster, bringer inn den ytre verdens innflytelse på den indre verdenen til NASA. Noe av historien forblir den samme, og noe er annerledes. Det hele virker gjennomtenkt og ikke bare tilfeldig.
Det samme gjør stort sett alle karakterbanene og endringene etter hvert som vi blir med på nytt. I ettertid føles det mye av sesong én som tråkket vann, noe som gjør at tomter lettere faller på plass i sesong to. Skaperen Ronald D Moore har sagt at han har planlagt syv sesonger for dette showet. Det virker ikke overraskende å dømme etter mengden grunnarbeid som foregår her.
Utfallet etter sønnen Shanes død forrige sesong har gitt Ed (Joel Kinnaman) og Karen (Shantel VanSanten) nye perspektiver og selv om det er demoner som skal tiltales, føler de seg lettere å få kontakt med, noe som gir dem mye mer dybde enn’butch pilot’og’sur-tongued wife’. En plottlinje sent i sesongen truer imidlertid med å avspore alt det gode arbeidet.
Den nye sesongen har blandede resultater for vår andre sentrale duo, Gordo og Tracey. Gordo er på høyttalerkretsen, blir full og legger på seg. Det er et trist innblikk i hva som kan skje etter at”festen”er over. Michael Dorman spiller det bra, og det er tragisk å se. Problemet er at dette ikke er et show om fulle høyttalere. Måten forfatterne bringer Gordo tilbake i folden på er både for åpenbar og for enkel. Dorman gjør en god jobb, men det føles fortsatt litt tvunget.
Tracey kommer imidlertid dårligst ut. Hun er nå en kjendisastronaut, dukker opp på Carson og bor i et herskapshus. Det er det mest frustrerende og til og med dummeste ved denne sesongen. Nesten alle nyanser er gitt opp for karakteren, og jeg syntes oppriktig synd på skuespilleren Sarah Jones. Er det noen som bryr seg om hun og Gordo er sammen? Det gjør jeg ikke.
Et annet sted blir showet levende. Det fine med dette vidstrakte showet er det store ensemblet. Brønnen til karakterer å trekke fra er dyp, mindre karakterer utvides som regjeringslakeien Thomas Paine, og Bill Strausser og til og med Margos nye sekretær har noen store mindre øyeblikk.
Apropos det, Wrenn Schmidt som Margo, den desidert beste karakteren, er nå på vei til NASA og har ikke tid til dritten din, tusen takk. Med mange vinkler å spille og lag å avsløre, gir skuespiller Wrenn Schmidt i det stille en av de beste forestillingene på TV akkurat nå. Ellen (Jodi Balfour) får også vokse inn i en ny rolle på den administrative siden, og kjemper med den økte regjeringen og militære innflytelsen så vel som hennes hemmelige seksualitet. Sonya Wagner som Molly, oppgradert til vanlig serie i år, er en stor del av episode 1 og fortsetter å være en fryd å se resten av sesongen. Krys (Danielle Poole) prøver også å oppdage arven hennes og hvordan hun finner sin plass i den afroamerikanske historien. Med tanke på hvordan historien har utviklet seg, håper jeg vi graver mer inn i historien hennes de kommende sesongene.
Det er mye karakterarbeid på gang, som alt gir en fantastisk forrett til GUNS ON THE MOON!
Bare spøk, men som du kan se på plakaten, skjer det. Nei, det vi ønsker er mer plasshandling! Sesong 1 ble endelig der på slutten, og du vil få mer her, men viktigst av alt, det går ikke på bekostning av handlingen.
Mens sesong 1s ytre trussel om Sovjets romplaner var, for de fleste delvis, ute av syne, ser sesong 2 at den blir mye mer innflytelsesrik. Nå har vi gått forbi poenget med å faktisk prøve å KOMME til månen, NASA og sovjeterne ønsker nå å hevde sitt press. Dette bringer dem inn i mye mer direkte konflikt, politisk og ellers. Margo, Ellen og andre må forholde seg til alle de politiske innspillene til regjeringer som ønsker å bøye de usikre musklene sine, samt hvem de skal velge for neste oppdrag til månen. Det er den sterkeste delen av sesongens plotbuer.
I økende grad håndterer karakterene den pågående belastningen av disse oppdragene, mens de kjemper med sin plass i historien og hvilken arv hverandre, så vel som NASA, vil forlate. Når showet borer seg inn i dette, skaper det noen flotte øyeblikk, selv om vi ser frem til neste øyeblikk IN ROMMET!
Den første episoden er en spennende time. Ved å gi karakterene mye å gjøre tidlig, kulminerer det i noen pulserende siste minutter. Sesongens åpningsepisode er showet på det mest potente-bygget på sterk karakterisering, fengslende regi og et ganske betydelig spesialeffektbudsjett; det vil få deg til å telle dagene frem til episode 2 (du får ikke de tre første episodene på en gang denne gangen).
For All Mankind sesong to er et eksempel på et modningsprogram; bygge videre på det som har gått før mens du lærer av feiltrinnene og introduserer mer dramatikk. Det kan fortsatt være litt cheesy i deler (det er TO improviserte sanger i de første 3 episodene) og ett eller to plott truer med å gli inn i klisjé, men over det mister alle forfatterne aldri av syne at karakteren er konge. Lykkes med det, og det øker bare spenningen og moroa i handlingen. Det er det som gjør den beste underholdningen og det som gjør denne serien utrolig morsom, selv om den viser at den har potensiale til å bli virkelig stor i årene som kommer.
Sesong to av For All Mankind har premiere på Apple TV+ 19. februar.
