De produktive Christian Potalivo og Jannik Tai Mosholt er raskt i ferd med å bli Danmarks svar på Netflix kraftsenter Ryan Murphy. Men mens det meste av sistnevntes strømming har vært gjennomsyret av gammeldags glamour, er danskene mer interessert i det moderne makabre. Duolederen produserte fjorårets Elves, en festlig skrekk helt fri for noen kosete Will Ferrell-aktige hijinks, og co-skapte The Rain, den post-apokalyptiske YA-hiten der Skandinavia har blitt desimert av en giftig nedbør. Og du trodde Don’t Look Up var Netflixs første allegori om klimaendringer.
Nå kommer Chosen (ikke å forveksle med den samme navngitte Chad Michael Murray-thrilleren), en merkelig blanding av science-fiction, kroppsskrekk og drama for unge voksne om en meteor som har blitt”mest”kjedelig by i Danmark» til et intergalaktisk turistmål. Det er der vi første gang møter vår tenåringsheltinne Emma (Malaika Mosendane) som leverer en vag presentasjon til like uinteresserte skolebarn om krasjet som skjedde for 17 år siden (ingen premier for å gjette hvorfor denne tidsrammen viser seg å være avgjørende).
Men denne følelsen av apati forsvinner snart når et barn som vet alt ved et uhell knuser den tilsynelatende bunnsolide asteroiden som er utstilt i stykker på klokken hennes – derav den bisarre episodetittelen «The Fact That Meteors Are Made av glass er ganske gal.» Ganske snart spruter den nå arbeidsledige reiselederen beruset ut konspirasjonsteorier om den søvnige hjembyens pensel med verdensrommet på sin årlige messe og slutter seg til en gruppe hemmelighetsfulle unge etterforskere som er enda mer fast bestemt på å bevise at det har vært en forseggjort dekning. Og Astraeus, et shippingkonglomerat som merkelig nok har valgt den fiktive Middlebo som sitt nordeuropeiske hovedkvarter, er hovedmistenkt.
Med en selvidentifiserende vampyr (riktignok en som faktisk ikke drikker noe blod), en humørsyk draktelsker ved navn Elvis og en rullestolbundet teknisk trollmann på en powertrip, lover dette brokete mannskapet først å være underholdende selskap. Dessverre blir deres forsøk på å finne ut om sannheten virkelig er der ute for ofte overskygget av hormonene deres.
Foto: Netflix
Emma får ikke mindre enn tre kjærlighetsinteresser i løpet av seks 40-minutters episoder, jackass tilfeldig kjæreste Jonas (Magnus Juhl Andersen) , blid medteoretiker Frederik (Andreas Dittmer) og sa ambisiøse Dracula Marie (Andrea Heick Gadeberg), og danner den mest overbevisende forbindelsen med sistnevnte under nattetid av mulige samarbeidspartnere. Og selv om den PG-13-klassifiserte soveromshandlingen kan tilfredsstille seerne som ennå ikke har fått lov til å se Euphoria, tvinger aldri forholdsmelodramaet på samme måte som det sentrale mysteriet.
Det mysteriet blir tykkere når Emma overhører en foruroligende telefonsamtale (“Vi må samles nå, hun trenger å vite”) hjemme hos biologilæreren Hans (Henrik Prip) – en mann som allerede har utløst mange røde flagg ved å invitere studenten til å besøke ham alene – og oppdager deretter en fluorescerende lilla lys som stråler ut av kjelleren hans.
Regissør og medskaper Kaspar Munk fanger på en dyktig måte både hennes påfølgende forvirring og redsel med en marerittaktig bortføringsscene som veksler mellom rystende kamera-synspunkt og visjoner tilsynelatende fra en annen dimensjon. Bildet av Emma som setter sitt andpustede jeg i speilet etter å ha krøpet ut av kjelleren, er også et virkelig hjemsøkende bilde som indikerer en urovekkende reise fremover.
Det er derfor synd at Chosen bare foreløpig skjørter rundt skrekksjangeren over de følgende fire episodene. Et besøk på et isolert gårdshus, og en fangst fra de som bor i det, bringer tankene til den beryktede middagsbordscenen fra The Texas Chainsaw Massacre, mens det er nyanser av vintage David Cronenberg i den smertefulle plukkingen av gigantiske stenger og pulserende kuler implantert i forskjellige karakterers hud.
Du må også vente det som virker som en evighet mellom slike avledende øyeblikk. Chosen svir ikke så mye mot sin merkelige, om enn helt forutsigbare, oppløsning som praktisk talt sakte til å krype. Mosholt og Potalivos manus mangler absolutt det hastverket som gjorde The Rains første sesong så overstadig mens mange av forestillingene grenser til det sløve. Alle som leter etter den meteoriske spenningen og utslippene av Deep Impact og Armageddon vil bli skuffet og til tider slite med å holde seg våken.
Det tidvis påtrengende lydsporet kan godt hjelpe i den forbindelse. Mens kutt fra Rat Boy og Beebadoobee tjener noen kule poeng, er valget om å spille Pixies’aggro-hit «Here Comes Your Man» mens en hel hær kastes i døden fra et forlatt lagertak mildt sagt skurrende. Spesielt med tanke på at det er lite humor på nesen, eller faktisk noen humor i det hele tatt, andre steder: bare et par morsomme interaksjoner mellom Emma og gåten som hevder å ha alle svarene bidrar til å lette den høytidelige stemningen.
Chosen lar ting være åpne nok for en andre sesong etter den spektakulære, men til slutt hule store avsløringen. Men denne danske skrekkhistorien antyder at, i likhet med Murphy, kan skaperne allerede spre seg litt for tynt.
Jon O’Brien (@jonobrien81) er en freelance underholdnings-og sportsskribent fra Nordvest-England. Arbeidene hans har dukket opp i slike som Vulture, Esquire, Billboard, Paste, i-D og The Guardian.
