S. solfataricus er en art av termofil arkeon som tilhører slekten Saccharolobus (tidligere Sulfolobus). Den finnes i vulkanske varme kilder og andre sure miljøer der den kan vokse ved temperaturer rundt 80°C og pH-nivåer mellom 2 og 4. Den er en modellorganisme for å studere arkealbiologi, spesielt DNA-replikasjon, transkripsjon og translasjon.
Hva er de mulige slektningene til S. solfataricus?
For å svare på dette spørsmålet må vi se på de fylogenetiske forholdene til S. solfataricus med andre arkeale arter. En måte å gjøre dette på er å sammenligne sekvensene til deres ribosomale RNA (rRNA) gener, som er svært bevarte og kan gjenspeile den evolusjonære historien til organismer. Basert på rRNA-analyse, tilhører S. solfataricus phylum Thermoproteota, som er en av de to hovedgruppene av Crenarchaeota (den andre er Thaumarchaeota). Innenfor Thermoproteota er S. solfataricus klassifisert i klassen Thermoprotei, ordenen Sulfolobales og familien Sulfolobaceae.
De nærmeste slektningene til S. solfataricus er andre medlemmer av slekten Saccharolobus, som S. acidocaldarius, S. islandicus, S. tokodaii og S. caldissimus. Disse artene deler mer enn 90% likhet i rRNA-sekvensene og har lignende morfologiske og fysiologiske egenskaper. De har også lignende genomstørrelser og strukturer, med et enkelt sirkulært kromosom og mange mobile genetiske elementer.
Andre slektninger av S. solfataricus er andre medlemmer av ordenen Sulfolobales, som Acidianus, Metallosphaera, Stygiolobus og Sulfurisphaera. Disse artene har mindre enn 90 % likhet i rRNA-sekvensene deres med S. solfataricus, men deler fortsatt noen fellestrekk, som å være termoacidofiler, ha sfæriske eller flikete celler, og bruke svovel eller organiske forbindelser som energikilder. Imidlertid har de også noen forskjeller, for eksempel å ha forskjellige celleveggsammensetninger, metabolske veier eller genomarkitekturer.
Utover ordenen Sulfolobales blir slektningene til S. solfataricus mer fjerne og mangfoldige. De inkluderer andre medlemmer av klassen Thermoprotei, som Thermofilum, Pyrobaculum, Thermoproteus, Caldivirga og Vulcanisaeta; og andre medlemmer av phylum Thermoproteota, slik som Desulfurococcus, Ignicoccus, Pyrodictium, Staphylothermus og Aeropyrum. Disse artene har mindre enn 80 % likhet i rRNA-sekvensene deres med S. solfataricus og har forskjellige økologiske nisjer, celleformer eller metabolske moduser. De tilhører også forskjellige ordener eller familier innen Thermoproteota.
Konklusjon
Avslutningsvis er de mest beslektede artene til S. solfataricus andre medlemmer av slekten Saccharolobus (tidligere Sulfolobus), etterfulgt av andre medlemmer av ordenen Sulfolobales innenfor klassen Thermoprotei og phylum Thermoproteota. Disse forholdene er basert på rRNA-sekvenssammenligninger og støttet av morfologiske, fysiologiske og genomiske data.