“Purple Hearts (2022).” To personer konspirerte for å svindle myndighetene om helseforsikring og egenbetaling. Underveis blir de forelsket. En svindel kan ikke fungere for alltid, men til slutt oppveier belønningen langt risikoen. Dette utdraget gjør det enkelt å se hvordan et så grunnleggende premiss kan fungere for å skape en besvimelsesverdig romantisk epos eller sentimental romantisk komedie. Purple Hearts – regissert av Elizabeth Allen Rosenbaum etter et manus av Liz W. Garcia og Kyle Jarrow – klarer dessverre ikke å finne en balanse mellom det ene eller det andre.
Cassie Salazar (Sofia Carson) og Luke Morrow ( Nicholas Galitzine) er to personer som ikke kunne vært mer forskjellige. Cassie er en bartender som ønsker å bli singer-songwriter på heltid. Hun er en stikkende, mannshatende feminist (som oppfattet av marinesoldatene som besøker baren hennes) med mye frekk og mye å si om den amerikanske regjeringen.
Purple Hearts (2022): Filmanmeldelse
Luke er også en kriminell sjømann som mangler en avdeling for kritisk tenkning. De to befinner seg i en vanskelig situasjon i deres individuelle liv og bestemmer seg for å gifte seg – til tross for at de ikke liker hverandre – for militære fordeler. Luke blir sendt til Irak for å kjempe for USAs feilplasserte frihet, mens Cassie fortsetter sin sangkarriere, som begynner å ta av. Når tragedien inntreffer og de to falske dvergpapegøyene møtes igjen, forelsker de seg mot oddsen.
Denne historien kunne blitt fortalt effektivt på 90 minutter eller mindre, men det blir en oppsvulmet kjedelighet som varer i over to timer. Hvis den hadde vært kortere, ville den ha latt spinkel kritikk av militæret gli, og de grunne karakteristikkene ville i beste fall vært farbare. Imidlertid bør filmens lange spilletid gi mer dybde. Publikum innså at militæret, og alle dets tilsynelatende mangler, ville ha en permanent tilstedeværelse i Hollywood. Imidlertid kan mangel på kritisk innsikt og grunnleggende militær tilbedelse gi en bitter smak i munnen.
I tillegg er filmens tolkning av distribusjonen like hul som karakteriseringen av Luke. Tropen til den sårede krigeren har hatt sin plass i romantikksjangeren en stund, men Purple Hearts bringer ikke noe nytt eller spennende til historien. Om noe er det en utvannet gjenfortelling av denne tropiske romantikken som passer for unge fans av Disney Channel-stjernen Sofia Carson og Nicholas Galitzin, som også har sin egen unge fanskare.
Romantikken var til syvende og sist det som drev Purple Heart til suksess, og de overflødige detaljene hadde ikke betydd like mye om kjemien mellom Carson og Galitzin hadde vært til å ta og føle på. Dessverre er det ikke det. Dette er utrolig skuffende med tanke på hvor sympatiske begge skuespillerne er i andre roller og hvor sinnsykt attraktive de er. Kjemi er ikke bare basert på utseende eller kvaliteter funnet i tidligere prosjekter, men er noe som må oppmuntres eller som kommer naturlig. Ingen av dem er aktuelt i denne situasjonen; de to er som frosne statuer i samme rom.
Karakterene er også dårlig tegnet, med Cassie som starter som en sympatisk hovedperson som korrekt gjenkjenner problemene som gjennomsyrer militæret. Hun klarer ikke å la seg blende av Lukes forsøk på å trøste henne etter å ha blitt seksuelt trakassert på jobben – en scene som er det motsatte av et søtt møte. Historien om Cassie som prøver å finne ut hvordan hun kan eksistere i et land som får henne til å føle seg som en annenrangs borger og dreper henne fordi hun er underlagt medisinske selskaper, er nok til å opprettholde filmen.
Det ville vært trist og urovekkende, men hennes vilje til å lykkes ville ende opp med å vinne seerne. På en måte kunne Purple Hearts vært omskapt for å gi Carson hennes pseudo-kristne drama i likhet med Vanessa Hudgens’ Gimme Shelter. Carson kunne bære en slik film fordi hun er en magnetisk og dyktig skuespillerinne.
På tross av alle sine feil, lykkes Purple Hearts på én måte, og det er med Elizabeth Allen Rosenbaum ved roret. filmen er pittoresk og fanger atmosfæren filmen desperat prøver å skape med manuset. Purple Hearts kan imidlertid ikke bare gå på skøyter på presentasjon. Manglende evne til å regne med sine temaer og karakterer undergraver hele innsatsen. Det er lett å se potensialet i første akt, men Purple Hearts lener seg for tungt på overdreven sentimentalitet med narrative triks laget for å fremkalle tårer og kvele tanker.
Relatert – Know About Purple Hearts (2022) Filmfilmsteder
Glad
0 0 %
Trist
0 0 %
Spent
0 0 %
Søvnig
0 0 %
Sint
0 0 %
Overraskelse
0 0 %